I fokus med Åsmund

Blakkhaugen ved Engan

I bygda vår finnes det flere fjell som bærer det samme navnet.

To navnebrødre finner vi vest i kommunen. Nord for Storhornet ved Gjevilvatnet ligger den sørligste Storbekkhøa. Halvannen mil herfra i retning nordvest finner vi det andre også med bratt sørside og samme benevnelse. Det er det vi ser bakerst i vinterbildet. Den nordligste Storbekkhøa troner fire kilometer nord for enden av Storlidalsveien og vises godt fra Gjevilvassveien.

Blakhaugen rett sør for Heggvoldbotn i Drivdalen er en kolle som ligger knappe tre kilometer rett vest for Engan. I høstbildet ser vi den nordligste Blakhaugen fra oppe ved Grubbekken. Sannelig finnes det enda et fjell som bærer akkurat samme navn. Forflytter vi oss knappe mila sørvestover, like øst for Fremste Åmotshytten , finner vi en slak rabbe som også benevnes Blakhaugen.

I tillegg er Gråhaugen, Brattskarven, Storhøa, Nonshø, Svartdalskollen, Storhaugen, Kinna, Gråhøa, og Fosshøa fjellnavn som forekommer mer enn en gang her i bygda. Man skal heller ikke langt over kommunegrensa for å finne navnebrødre til Oppdalsfjell.

Storbekkhøa i Storlidalen

istrapp

Helt fra vi er små utforsker vi omgivelsene. Den stadige strømmen av
sanseinntrykk tar vi med oss videre. Friluftslivets variasjoner med hensyn til årstid, lysforhold og artsmangfold kan gi mang en minneverdig opplevelse. Inntrykkene fra selv en liten tur inn i marka kan for mange stimulere til refleksjon og kreativitet.

Naturens talløse konturer og fasonger kan sette fantasien i sving enten vi
nyter inntrykkene gjennom kikkert eller lupe.

Etter den lange kuldeperioden vi nå har vært gjennom, kan vi se uvanlige isformasjoner som har blitt laget på grunn av den lave temperaturen. I bildet ser vi overflatevann som har frosset hurtig og lagt seg lag på lag som små trappetrinn.

Noen ganger kan en liten og troskyldig bekk lage utfordringer som krever tiltak for å hindre skade på eiendom. Når det er lenge kaldt i været får bekkene liten vannføring. Da kan det oppstå bunnfrysing, Dersom kulden vedvarer fylles bekkeleiet helt opp med is. Det er dette vi kaller at bekken kjøver. Det neste som skjer er at den sildrende bekken går over sine bredder. Villbekkene finner nye veier som kan bunnfryse og kjøve og en liten vinterflom oppstår.

Istrappa på bildet var en del av en større issvull og dannet en demning for en bekk som normalt renner vestover. Hindringen tvang vannet rett til siden under snøen. Blir det noen dager med mildvær snart, så tiner det nok opp. Med litt bruk av verktøy i tillegg, kan det være mulig å lede den lille elva tilbake i sitt vante spor.

Morgenstund

Januarnattas tussmørke slipper taket merkbart tidligere for hver dag som krysses ut på første ark i den nye kalenderen. I løpet av denne måneden vil dagslyset forlenges med to og en halv time og mørket bli tilsvarende og etterlengtet kortere.

Mange steder i bygda har man ikke sett utendørstermometeret på plussida siden før nyttår. I klarværet kan vi derimot glede oss over det vakrest tenkelige lysskimmer fra himmel og sol. Her på den nordlige halvkule er vi så heldig å ha langvarige soloppganger med flere fargerike og egenartede stadier. Kalde og glødende soloppganger i vest forløper alltid på samme vis, såframt at østhimmelen er klar.

Mange har sikkert et fjellparti man legger spesielt merke til når man ser an været på morgenkvisten. Fra der jeg ferdes i min faste hverdagsrute er det Elghøa som jeg biter meg mest merke i. Den ser jeg flere ganger mellom tretoppene på tur til og fra min beskjeftigelse.

Når blåtimen har ebbet ut og en god stund før sola gløtter fram i øst, innleder lendet med å skinne opp i grå og fiolette toner med den nederste vesthimmelen som oransje- og lillasløret bakteppe. Mønstret er forutbestemt av skyenes form og tykkelse.

Det er et like vakkert og flyktig skue hver gang morgensola gjør sin entre på det øverste galleriet av høer i vest. Først stråler Storhornets rand opp hvor skavler og snøfrie overheng tar på seg bronsevalør. Like etterpå opplyses Omnråa og sist i rekka er det endelig Elghøa sin tur, der stripen av dens sørvestvendte hengefonn snart glitrer sterkest av alle. Med det samme sola når fjellene fases himmelen over i lyseblått. Etterhvert som sola kommer høyere opp på himmelen, dempes sollyset ned til hvitt og fjellene likeså. Den nye dagen er nå et faktum !

Risberget sett fra Vangslia

Den siste uka har vi virkelig blitt satt på prøve av det vi på oppdalsdialekt kaller “klårkalde”. Fjellene har fått vise seg tydelig fram bak klar og kald luft.

Fjellnavn kan bli til på grunnlag av hvordan det oppleves å ferdes der
eller ut i fra hvordan fjellet ser ut på avstand.

Oppdalsordet flur betyr bratt knaus. Både i nærheten av i Dindalen, Drivdalen, Gjevilvassdalen og Storlidalen finnes det fjellpartier som heter Fluren, Fluern og Oksfluren.

Fjellene har mange ansikter, alt etter fra hvor vi ser dem. Utseendet kan endre seg til det mer dramatiske når vi
betrakter dem fra et høyere punkt i terrenget enn til vanlig. Et eksempel er Risberget i Drivdalen. Når vi befinner oss nede i dalbunnen og ser det nordfra virker det svært avrundet i formen.

Betraktet fra oppe i Vangslia eller lia til Hornet vest for Driva inntar det en atskillig mer kantet form. Spesielt knausen Fluern som er med på å danne skillet mellom Drivdalen til høyre og Vinstradalen til venstre i dagens bilde kommer her tydeligere fram.

Herfra kan vi også se hvordan Drivdalen skiller østfjell fra vestfjell videre sørover opp mot Dovreplatået. Hesthåggåhøa og Nystugguhøa i bildet ruver godt bakerst der de badet i vinterlyset ligger og venter på mer vinter.

Navnet Drivdalen har etter det mange antar sin opprinnelse i at vinden kan stå hardt på til tider. Nysnøen på åkrene får noen ganger ikke ligge lenge og drives med sønnavinden. Snødriva legger seg til ro og bygger
snøskavler og fonner bak avsatser i terrenget og ved skogbrynene. Det fører til at når mildværet kommer så tines åkrene her raskt snøfrie, selv om det er midtvinters. Noen mener også at elva i dalen, Driva, kan være opphavet til navnet på dalen.

Opprinnelsen til dalens navn forklares også i sagnet om da Olav den Hellige med sitt følge var på vei opp til Dovrefjell. Her ble de møtt av en fryktelig snøstorm sendt mot dem av jotunen Sjog som hersket på Dovrefjell.
Kongen klarte å stoppe stormen og det gjorde Sjog så opprørt at han sprakk og ble til stein. Kongen ga etterpå dalen navnet Drivdalen

Blåtimeidyll

Blåtimen er et begrep som mer og mer benyttes i stedet for skumringstimen. Dette er tidsrommet da alt utendørs fremstår i ulike blåfarger. Når sola går ned, blir det ikke mørkt med det samme.

Sola, selv om vi ikke ser den, lyser fortsatt opp himmelen. Det er nå dette reflekterte himmellyset som hjelper oss å finne veien. I blåtimen blir himmelhvelvingen dypblå, ja nesten turkis, nærmest der sola nettopp gikk ned.

Om vinteren farger blåtimelyset fjellene, dalene, og marka i nyanser av sølv og blått. Slik landskapet fremstår, i skrivende stund er, med silketeppe av nysnø ser den minste ujevnhet på bakken ut som et fjell i miniatyr. Detaljene i landskapet glattes ut og alt blir taust og fredelig. Stjernene titter, en etter en, fram etter hvert som blåtimen ebber ut og himmelen blir sort.

En naturopplevelse som avsluttes i denne stunda, der lysene fra stille grender funkler som stjerner, oppleves alltid som eiendommelig. Det er da godt å komme hjem att. Når været er som nå, kaldt og klart, kan blåtimen noen ganger avløses av det mystiske og bølgende nordlyset.

Stær med rognbær

Helt til andre uka i oktober hang det rikelig med bær på rognetrær både i Oppdal og Rennebu. Rognbærene er ikke bær i faglig forstand. Det er egentlig en frukt som er sur på smak på grunn av at de inneholder syrer. Fruktsukker og mange mineraler finnes også i tillegg til at frøkjernene er rike på fete oljer.

Opp gjennom tidene har mengden av rognebær blitt sett på som å kunne gi en pekepinn på hvordan vinteren kommer til å bli. Her i bygda hører man ofte det blir sagt at rogna ikke bærer børa mer enn en gang. Altså vil mye rognebær bære bud om en rolig og snøfattig vinter. I skrivende stund kan man si at dette har slått til.

Andre steder i landet vårt påstås det at mye rognebær om høsten varsler at vinteren blir kald eller at den tvertimot blir snørik. Nå er iallefall rognetrærne forlengst renset for bær takket være iherdig innsats fra stær, gråtrost og rødvingetrost i hopetall. I år ble det lite igjen til sidensvansflokkene som pleier å streife over bygda i november.

Lysbrytning i disen

Sist helg fikk vi kaldvær med tett morgentåke nede i dalene. Da kan vi få se slike ting som i dette bildet. Når kjølig fjelluft i løpet av natta siger nedover liene, omdannes den til skodde i dalbunnen og frostrøyk ved elvene.

Ofte blir det likevel en fin dag når sola utover formiddagen varmer opp bakken slik at tåka fordamper. Med hjelp av vind vil skodda løse seg opp enda raskere. Lysten til å ut på tur går ofte ned når en ser morgentåka ligge som en tykk vegg utenfor stueglasset, men man kan få de flotteste naturopplevelsene. En svensk fotograf jeg hørte om en gang, livnærte seg på å ta bilder kun i styggvær som vi kaller det her i bygda.

Når lav og gul vintersol lyser gjennom åpningene i tette furugreiner vil solstrålene som lurer seg gjennom treffe de små vanndråpene som tåka består av, slik at sollyset spres i sine enkelte farger. Man må stå på rett plass for å se dette. Willebrord Snellius var en hollandsk matematiker og astronom som allerede tidlig på sekstenhundretallet kom fram til lover for hvor mye lysstråler skifter retning når de passerer grenseflaten mellom to ulike stoffer. Den dag i dag benyttes Snells brytningslov som den kalles, i fysikkens verden og i utviklingen av ny teknologi.

Sollyset består av mange ulike typer stråling, blant annet de bølgelengdene som synet vårt oppfatter som ulike nyanser av rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett. Det er det røde, oransje og gule lyset som spres mest og det fiolette minst. Holder vi en blyant ned i vann vil det se ut som den er bøyd. Det kommer av at lysstrålene fra blyanten skifter retning når de går fra vann til luft. På samme måtte spres lyset i sine enkelte farger når det treffer partikler i tåka. Dette er også årsaken til at vi oppfatter himmelfargene i soloppganger og solnedganger som oransje, gul og fiolette. Lysbrytning gir også opphav til de vakre fargemønstrene i iskrystallene i perlemorskyer.

Minilldalen

Forrige uke ble det en frisk morgentur til Nerskogen. Etter en stopp oppe ved det nylig islagte Skarvatnet hvor vinden prøvde å slite bildøra ut av hendene på meg, endte jeg opp på Ørnkjellhaugan på Nerskogen i blikkstille vær. Her oppe er det så langt nord man komme i Oppdal kommune, uten å bevege seg lengre vestover. Lenge ble jeg stående å beundre de flotte svingene til elva Minilla og Minilldalsmyrene i retning vest.

Minilldalssætrin som markerer elva Minilla sin ankomst til Minilldalsmyrene synes godt fra Ørnkjellhaugen. Setra ligger idyllisk til ved elva før den i flotte svinger flyter inn i det vernede våtmarksområdet som ligger både i Oppdal og Rennebu kommune. Myrområdet er høyt verdsatt på grunn av det består av mange myrtyper og da særskilt flatmyr og bakkemyr.

Minilla som har sitt utløp i Granasjøen på Rennebusiden og har sine kilder bare drøyt en kilometer vest for Blåhø, oppe på tretten hundre meter over havet. Videre gjennom Minillsdalsglupen klukker elva i flatt terreng rett østover. Etter et løp på over 20 km renner Minilla ut i Granasjøen.
Her oppe fra Ørnkjellhaugen er det god utsikt i alle retninger til tross for at vi bare er litt over 900 meter over havet. I vest tronet med sørvendt vegg, Trollheimens høyeste topp, Blåhø med sine seksten hundre og syttien meter over havflata. Sørover mot Skarvatnet titter i klarvær Drivdalshornet og Soløyfjellet fram over det høyeste punktet på Skarveien der Nerskogsruta passerer hver dag i all slags vær. Også Storhornet sin markerte topp rager over fjellene foran. Ser vi nordvestover mot Granasjøen tangerer kirkespiret på Nerskogen akkurat vannkanten på Granasjøen. I nordvest ser vi Svarthøtta med lang østside og pyramideformede sørende. I nordøst på andre siden av Granasjøen ser vi fjellene i Leverdalen med opprevne topper. Ja, Ørnkjellhaugen er litt som Svarthaugen. Ikke så veldig høy, men med mye detaljer å studere.

Etterhvert det så ut til å komme snøbyger sigende inn fra vest. Toppen av Blåhø begynte å pakkes inn i hvitt og de andre toppene i området så ut til å lide samme skjebne. I titida brøt endelig sola halvveis gjennom og den rene og tørre fjell-luften gjorde at toppene fremsto krystallklare til tross for at himmelen ikke åpnet seg helt. Noen flotte soloppgangsfargetoner i dybblå og gult hang igjen på nordhimmelen og gjorde at jeg ikke angret på å bruke tid på denne turen. Uansett vær er det alltid noe nytt å se som også den langhårete rustvingespinnerlarven som lå og lot seg rugge av fjellbrisen på grusveien opp til Ørnkjellhaugen.